For å ta det første først, her bor jeg:
Dette er rommet mitt, eller vårt... Her bor Linn (som mange av dere kjenner og som er ei fantastisk jente og leve med), Line (ei glad jente fra Karmøy som er blitt en god venn, frysepinne og har en konge dialekt) og Ragnhild (ei herlig smile-jente fra Molde med erfaring, ho har vært her i høst og har satt av et helt år for å jobbe som volontør – respekt! Jeg velger å kalle henne distré etter å ha bodd med henne i bare en måned, det liker vi.) Så det er veldig kjekt, vi har det supert. Aircondition gjør det kaldt om natta og lyset gir oss passe mange mygg på rommet slik at vi kan klø litt om dagen!
Dette er gymsalen, den liker jeg som regel å henge i (mer om det senere...). Her spiller VI volleyball og tennis og GUTTENE spiller fotball! Utrolig digg med en slik hall, og vi kan egentlig bare kalle den svettehallen, tar helt av... Det er varmt her i utgangspunktet, da kan du bare tenke deg hvor varmt det blir i dette hålet når det blir bevegelse!
Dette er liksom ”ved bassenget”, har egentlig ikke noe bedre navn på det. Kan ikke si at det er hengestedet, for det er i stua påblokk C, men her er liksom bassenget og koselige kvelder og grilling og mailskriving og blogging og besøk og spise bestilt mat og alt sånn og ikke minst: MYGG!
Her er verandaen vi har. Utrolig digg! Her ligger vi noen ganger å svetter på dagtid for å få farge, funker i 10 minutter, så renner vi vekk. Her er det deilig å være sånn ut på kvelden å gjør ingenting, hver søndagskveld kl. 21.00 runger lovsangen herfra. Da har vi fast lovsangskveld med Kristian bak gitaren – genialt! Det liker vi alle mann og setter fokus!
Innenfor her er stua i blokk C, hele vår blogg heter C, C for Chicas som betyr ”Jentan”! Guttene er kasta ut og plassert på den andre siden av hotellet her, de skjønte at det ville bli problemere...spørs om det hjalp å ”liksom-fjerne” de! =) I blokkC sitter vi gjerne å ”c-er” (hahaha) på One Tree Hill (jepp, Støle – blitt helt hekta og har raida gjennom sesong 3 og snart ferdig med 4. Også har jeg nytt prosjekt på gang nå med ei: vi skal se prison break, og jeg regner med at mange tenker: Lurt, Anne Line! Dere tenker; ”innmari slapt de har det da...” Og ja, vi har et deilig liv, og vi har en del tid, men samtidig så flyr tida, skjønner?! Og ingenting er så deilig som å koble av med Lucas, Nathan og gjengen!
Så var det bom... Som jeg nevnte tidligere, jeg pleier å like å tilbringe tid i Canchaen/hallen, men for nøyaktig 3 uker siden presterte jeg å tøffe meg i ei blokk og skulle ta Simon (en volontør), men det kan jeg angre på... Landa forkjært og fikk sykt vondt! Tenkte, søren, der tråkka jeg over og må hinke i ei uke! Jeg plasserte meg på rom 33(der jeg bor) med foten høyt og hylte og stønnet pga smerte... aldri vært ute for lignende! Men gjorde ikke noe mer med det den dagen... Ikke onsdagen heller, men torsdag skjønte jeg at dette var litt rart, var liksom verre enn de 1000 andre overtråkkan jeg har hatt. Så jeg bestemte meg for å ta en tur på sykehuset, selv om jeg helst vil holde meg unna...! Der tok jeg røntgen, og det var utrolig komisk...Når jeg skulle ta røntgen måtte jeg legge meg ned på en type seng greie, også skulle de stille inn apparatet, men jeg var for lang for senga, så jeg måtte liksom ligge halvveis utenfor. Komisk! Og det var utrolig moro for legen der å se høye meg, de var helt satt ut...! Jeg var liksom på emergency rommet, det satt sykepleierne synlig bak pc-en og spilte jalla-nett-spill, utrolig komisk. Lite Greys tempo der ja!
Men iallfall, disse bildene viste altså da at jeg hadde en forskyvning i et ledd i ankelen, hurra tenkte jeg: ingen brudd. Men så: du kan velge om du vil gå med gips eller type slalomsko i 3-4 uker. Og jeg var vel aldri i tvil – slalomsko, takk skal du ha! Hadde ikke overled her nede med en gips – off! Så ubehagelig, men greit, plasserte han på en slalomsko på venstre fot og det skulle være der i 3-4 uker, dag OG natt... Heldigvis fjernbar under dusjing!
Og nå har det gått snart 3 uker, fantastisk – har gått greit med skoen, men er innmari lei og mest av å ha den der om natta og i tillegg til å gå halvveis og aldri kunne bevege meg fort, alt går liksom sakte... Og jeg savner SYKT å spille volleyball! På torsdag har det gått 3 uker, da vil jeg helst fjerne den, og nå satser jeg på at jeg i løpet av en uke kan gjøre det meste igjen... =) Så det var bom og bånn!
Her er vi paa sykehuset!
Barn... de er så vakre her nede, og da er det ikke bare de ecuadorianske, men alle misjonærbarna! For godt og vel to uker siden reiste vi 6 jentevolontører sammen med hele misjonærgjengen fra Ecuador og Bolivia til Puerto Lopez, kyststed, for å være barnevakter for misjonærene mens de skulle ha konferanse! Vi bodde luksus og storkoste oss 5 dager til ende, men barnepass, barnepass og barnepass. Det var slitsomt, men utrolig kjekt og verdt barnepasset! Det er nydelige, skjønne og snille barn og ikke minst så er misjonærgjengen her nede helt konge – vi storkoste oss i lag med de =) På lørdag reiste alle misjonærene hjem og da kom resten av volontør gjengen! Det ble tre flotte dager med solskinn, mye parasoll for min og foten min sin del, siden jeg ikke når som helst kan hoppe ut i bølgene i stillehavet..., karnaval, og da er det ikke sånn kult karneval med masse flotte tog med farger og stas og den gjenge, nope – da er det vannkrig, helst med egg og annet stæsj! Plutselig var jeg glad jeg hadde en slalomsko på, sympatien var stor =) Og det har vært helt sykt, greit at jeg er lys og alle folk tar en ekstra titt på oss ”gringos” (hvitinger) som de kaller oss... Men det har jo bare tatt helt av nå som jeg har en utrolig rar fot!
Vi gikk fra luksus hotell, til sykt dårlig hostell, det var så nedtur! Jeg fikk et rom sammen med Maria og Silje (volontør fra Kristiansand), det stinka moll, moll og moll, fukt, svette, wannebe ”wunderbaum” og etter en natt der bestemte jeg meg fort for at neste natt ble våkenatt. Grunnen til dårlig hotell var pga karneval og at det var fullt med folk overalt og ingenting annet ledig! Da satt jeg oppe lenge med Linn og vi vandra litt i gata og sov et par timer i hengekøye, slik at kroppen var så som så dagen etter! Men alt var bedre enn rom 4 på hostell Fragata, det var helt krise – antistamgjest der altså!
Sist, men ikke minst: bønn... Tvert imot, det er stort! En liten god historie sånn helt på slutten!
En dag, mye hadde skjedd, jeg stod nede ved bassenget... Jeg ser en ecuadoriansk dame gå forbi bassenget og tenkte, hmm, hvem i alle dager er det, den dama er kjent! Litt fjernt liksom, at ei dame er kjent! Etter å ha sett fram og tilbake fire ganger, ser ho på meg: JENNY! Det var Jenny, ho er gift med Arild og jobber som misjonærer i Arequipa, der jeg var i fjor. Det var en glede å se ho, ho er ei utrolig bra dame. Men noe var galt. De hadde kommet fra Peru den kvelden, og de ankom Casa Alianza for over en time siden, men siste taxien med de fire siste i følget var ikke kommet og Christer, hennes sønn og min praksiselev fra i fjor, var i den bilen. Det var utrolig trist og ”alltid-glade” Jenny var veldig medtatt og det var rart å treffe henne der og alt det. For å gjøre en lang og mye fram og tilbake historie kort, så en god time etter at jeg hadde truffet Jenny stod jeg og henne alene utenfor og hun var helt fortvilet. Tenk, sønnen hennes var forsvunnet, jeg klarte ikke en gang å forestille meg det... Jeg stod og holdt rundt henne og vi ba en kort bønn. To minutter etter Amen kommer en taxi oppi bakken. Jeg smiler og sier: ”Se, Jenny...det kommer en taxi”. Hun sier: Nei, det er sikkert Arild som kommer tilbake fra busstasjonen. Taxien begynner å blinke langt oppi bakken, jeg skjønner at nå kommer de og det er tilfellet. En taxi stappfull med bagasje og folk. Det var en utrolig lettelse og tårene spruta og jeg måtte trekke meg tilbake! Klemmen mellom mor og sønn da var sterkt å se på. Jeg hylgrein der jeg stod litt bak... Det var utrolig kjekt å se Christer igjen også, han er en fantastisk god gutt. Jeg sa hei og spurte om han huske meg... Neeei, sa han. Jeg sier: Jeg jobbet på skolen din i fjor... ”Ååååå, er det Anne Line”, sier han på herlig stavangersk. Den kvelden klarte jeg liksom aldri å sovne, jeg var så glad. Det var utrolig spesielt å oppleve det. Dagen etterpå var hele familien tilbake på vanlig igjen og jeg frydet meg med de!
Følte kanskje det var nok. Lesestoff så det holder! Men jeg tror noen av dere synes det var kjekt, mens noen leste litt i starten og så på bildene. Good for you!
Ta godt vare på hverandre, og til alle dere flotte mødre der ute: håper søndagen var bra.
Best og Bestefar: Tusen takk!
Maria, Margrete og Bjarte: Velkommen!
Knut og Haakon: Skriv!
Frikvarteret: Good Luck!
Marianne Bakkis: Send bilde!
Ragnfrid: På etterskudd: Feliz Compleaños på etterskudd... søren altså! Telefonen på Casa funka ikke den dagen og jeg jobba hardt for å få tak på deg, men det gikk dårlig – sorry!
Annette B.: gi lyd!
Signe Marie: Is Cuba great?!
Kristine og Magnus: dette likte jeg godt!
Folkens, dåkk e bra.
Hasta Pronto! Yeah right...
2 kommentarer:
Wannabe wunderbaum kan jo umulig være bra....
Prison Break er HELT fantastisk....du kommer til å bli rimelig hekta...er halvveis i sesong tre og til nå er alle som er med i sesong 1 daua....hehe...neida....selvfølgelig røper jeg ikke sånn!!
MÅ jo selvsagt også være takknemlig for at du ikke kommanderer meg til å skrive...siden knut og håkon får beskjed!! nice anne line
Legg inn en kommentar